Endringer på møte/predikantlisten

Det er gjort noen få endringer på møte/predikantlisten, se oversikt til venstre

GODT NYTT nr.3-22 er i posten 

Vedtak i landsmøtet 2022 om sammenslåing av 

De Frie Evangeliske Forsamlinger og Pinsebevegelsen

På landsmøtet på Solstrand 16. juli ble det fattet følgende vedtak:

·       «DFEF Norge (DFEF) innlemmes i Pinsebevegelsen i Norge (PB) som et eget nettverk, og vil etter dette stå sammen utad under navnet Pinsebevegelsen i Norge.

·       DFEFs Landsmøte anbefaler at den enkelte selvstendige DFEF menighet tilslutter seg PB. DFEFs menigheter, misjon og prosjekter betjenes av en felles administrasjon for PB og DFEF.

·       DFEF-nettverket, MHU og DFEF Stiftelse består for å forvalte de interesser og forpliktelser man har i dag som ikke ivaretas under PB.

·       DFEF Landsmøte som består av de historiske DFEF menighetene vil ivareta valg og drift av DFEF nettverket etter de til enhver tid gjeldende vedtekter.»

Vedtaket ble fattet med et knapt 2/3-flertall, der blant annet Evangeliekirkens stemmeberettigede stemte mot forslaget.

Vedtaket innebærer at organisasjonen DFEF slås sammen med organisasjonen Pinsebevegelsen, men at den enkelte menighet selvstendig må velge om de vil tilslutte seg PB eller stå utenfor i det som MHU kaller «DFEF nettverket». Denne prosessen har MHU allerede igangsatt og arbeider aktivt overfor menighetene for å tilby assistanse når det gjelder innmelding av enkeltmenigheter i PB.

MHU fremmet før landsmøtet følgende presiseringer:

·       MHU koordinerer prosessen for samlet innmelding i Pinsebevegelsen.

·       DFEF-nettverket fortsetter å bestå for de menighetene som historisk er tilsluttet nettverket.

·       DFEF Stiftelsen/MHU sin virksomhet utføres primært på dugnad.

·       Styret for DFEF Stiftelse/MHU velges på DFEFs landsmøte. De menigheter som er historisk tilknyttet DFEF nettverket har stemmerett i Landsmøtet i henhold til vedtekter.

·       Det historiske DFEF nettverket vil vare til det juridisk og praktisk ikke lenger har noen funksjon.

·       Den enkelte menighet er like fri og selvstendig i PB som i DFEF.

·       Når det gjelder misjon og bistand anbefaler MHU en fullstendig fusjon mellom DFEF misjon/ bistand og PB misjon/bistand.

For å ivareta representasjon for DFEF i PBs organer har PB tilbudt følgende:

1.     Lederrådet i PB anbefaler å velge inn to representanter samt en vara fra DFEF i Lederrådet.

2.     Valg og forslagskomiteen i Pinsebevegelsen vil ha spesielt fokus på representasjon fra DFEF i ulike råd og utvalg fram til 2025, i dialog med DFEFs medlemmer i Lederrådet.

3.     Det vil være dialog mellom Lederrådets leder, MHUs leder og daglig leder i Pinsebevegelsen knyttet til avtaler rundt administrative løsninger.

DFEF er med dette vedtaket også med i Norges Kristne Råd og dermed også indirekte medlem i Kirkenes Verdensråd. Dette har DFEF i tidligere landsmøter vedtatt å ikke delta i.

Evangeliekirken har enstemmig vedtatt å ikke melde menigheten inn i PB, noe som også vil bli meddelt skriftlig til MHU.

Eldsterådet er sterkt kritisk til MHUs opptreden gjennom mange år, og særlig de siste 3 årene.  Eldsterådet kjenner på tristhet over vedtaket som er fattet, men vedtaket får imidlertid ingen praktisk betydning for Evangeliekirken. En omkring 120 år lang historie for De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge nå er slutt, og i hele denne tiden har vår menighet tilhørt og støttet bevegelsen og det den har stått for.

Eldsterådet

Summen av Guds ord er sannhet

Brennofferet på Moriafjellet og soningsofferet på Golgata

Tor-Inge Gilbrant: Under overskriften “Summen av Guds ord er sannhet”, fortsetter vi å vise at det er et troverdig ord – fullt verdt å motta.  Gjennom det profetiske ord demonstrerer Gud at han er den eneste sanne gud, den eneste som fra begynnelsen forkynner enden. (Jes 46:10)

En av de mektigste beretninger i Det Gamle Testamente finner vi i 1.Mos kap 22. Det er mer enn en beretning – det er en profeti som Gud Fader selv og hans Sønn oppfyller i forsoningsverket på Golgata. Samtidig er det et skriftavsnitt med veldig betydning også sett fra en jødisk synsvinkel. Les gjerne hele dette tekstavsnittet i 1.Mos 22:1-19 før vi går videre.

Jødisk tradisjon og tolkning

Det jødiske sivile nyttår feires de to første dagene i måneden Tishri. I år er det den 26. og 27. september, men litt varierende fra år til år. Den faste teksten for den andre dagen er nettopp denne. Inntil den første kristne menighet begynte å forkynne at den profetisk talte om Jesu soningsverk hadde jødene størst fokus på Abraham, at han ved sin store tro hadde gjort seg fortjent til at løftene og pakten ble gitt ham ved ed. Med kristendommens fremvekst ble vekten i jødisk leir i større grad lagt på at Isak frivillig lot seg binde. Selv om det påpekes i utlegningene at Moses beskrev prøvelsen for Abraham, er det gjenfortellingen fra det første århundre som gir både forkus og navn til beretningen nå i moderne tid. Nå refereres det bare til “Akeida” (bindingen). Akeida er et sentralt tema i alle retninger av moderne jødedom. Jødene vil lese seg selv inn i rollen som Isak. De er offeret som frivllig velger ydmykelsen, men som til slutt vil bli reddet av Gud. Dette vitner om at den kristne forståelse av dette kapittelet for vantro jøder har noen ubehagelige paralleller. Denne sentrale teksten i jødedommen blir altså stående som vitnesbyrd, den går til kjernen i evangeliet om Kristus.

Sønnen, den eneste

Gud sa til Abraham: “Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg.” Nå vet vi at Abraham hadde en sønn fra tidligere, Ismael, men han skal holdes utenfor. Han er sendt bort og har ingen plass her, selv om vi også vet at Abraham ble begravet nettopp av Ismael og Isak. Tvert om understrekes det tre ganger at Isak er Abrahams eneste sønn. (vers 2,12 og 15) På denne måten skapes en direkte parallell mellom Jesus Guds enbårne Sønn og Isak, Abrahams eneste sønn. Kunne det profetiske budskap vært mer poengtert! Isak var løftets sønn, likesom Messias var den som var lovet. Isak var sønnen som Abraham elsket så høyt. Da Jesus ble døpt kom det en røst fra himmelen: “Dette er min Sønn, den elskede!”

Tre dager

Det er en veldig kontrast og spenning i det Abraham får høre: Han skal ta sønnen som han elsker så høyt og ofre ham som brennoffer, altså slik at Isak blir fullstendig tilintetgjort i flammene. Abrahams tiltro til Gud er nok enestående. Alle løftene som var knyttet til Isak, hva med dem? Hvordan skulle han kunne forklare det til Sara? Jeg tror ikke Abraham var istand til å formulere sin tro og forventninger, men han visste at for Gud var alt mulig. Dette var ikke første gang han stolte på Gud, men her ble hans tro virkelig satt på prøve. Her fikk han føle på noen av de samme følelser Gud må ha hatt da han gav sin sønn den enbårne som et sonoffer for verdens synd. I hebreerbrevet står det at Abraham fikk Isak tilbake som fra de døde. Tre dagsreiser var det til Moria-fjellet. I tre dager hadde Isak vært som død for Abraham, men på den tredje dag ble han oppreist. Det står at Abraham fikk Isak tilbake som fra døden, som et forbilde. (Hebr 11:17-19)

Moria-fjellet

Jerusalem og Moria-fjellet er samme sted. Jødene tror tradisjonelt at “et av fjellene” dreier seg om tempelhøyden, men stedet er kanskje heller Golgata. Det hellige Sion er det i alle fall. (2. Krøn 3:1 viser sammenhengen) Det var altså slett ikke noe tilfeldig fjell. Isak måtte ofres der Jesus ga sitt liv til soning for synd.

Isak bar ved for offeret likesom Jesus selv bar sitt kors

Det var en tung bør med brensel som skulle til for at et lam skulle kunne ofres som brennoffer. Vi vet ikke hvor gammel Isak var, men han må ha vært en sterk ung mann for å kunne bære en slik bør opp på fjellet. Det hebraiske ordet som ligger bak tilsier ikke at det var en “gutt” slik vi gjerne kunne oppfatte det. Vi forstår at Isak frivillig bar byrden, og da de kom frem til offerstedet satte han seg ikke imot. Sønnen var villig til å gi sitt liv. Det vitner om at Isak hadde den samme tro som Abraham. Det var Faderen som var villig til å gi sin Sønn, og det var Sønnen som var villig til å gi seg selv som offer.

Det etiske dilemma

Søren Kierkegaard har skrevet en bok om dette – “Frykt og bæven”. Han spør om dette at Abraham var villig til å ofre Isak er moralsk høyverdig til tross for at han visste at menneskeofringer var ondt. Kan teologien sies å oppheve etikken?  Hebreerbrevet gir nok løsningen. Abraham trodde Gud. “Løftene kan ikke svikte”, skriver Levi Petrus i den kjente sangen. Det var dette som var Abrahams visshet, det var noe han hadde lært og erfart. Om nødvendig kunne Gud oppvekke Isak fra de døde.

Det finnes ikke et eneste sted i Bibelen hvor et menneske blir ofret på Guds forlangende. Men ved at Gud slik prøvde Abrahams tro, fortalte han på forhånd om frelseshistoriske kjensgjerninger som lå langt fram i tid.

Guds Lam

Det er Gud selv som utser seg offerlammet (vers 8): Abraham forsto nok ikke hvordan det skulle være mulig, men like fullt er det et profetisk utsagn. Jesus som selv er fra evighet Gud, var også utvalgt til å være Faderens offerlam. Abraham kalte stedet “Herren ser”, og videre heter det: “På Herrens berg skal han la seg se.” Mange mener at både Golgata og Jesu grav lå ved den sørlige toppen av Oljeberget. Der var det Jesus sonet som offerlam, der var det han først lot seg se etter oppstandelsen, der var det han steg opp til himmelen, og der skal han igjen la seg se når han kommer for å opprette sitt jordiske rike.

Døperen pekte på Jesus og sa: “Se der Guds Lam!” Hele skriften peker på Jesus. Måtte vi alle sette vår lit til ham som både vil og kan frelse oss fra våre synder. Han som er selve Sannheten.